Ny mikroskopi gjenskaper 3D-bilder gjennom spredende vev
Volumetrisk spredningsmikroskopi bruker informasjonen i spredt fluorescenslys til å rekonstruere tredimensjonale strukturer uten mekanisk skanning eller bølgefrontmåling.
Søk blir tilgjengelig når de første sakene publiseres.
Forskere har fått små polymerblærer til å bevege seg bort fra en kjemisk kilde ved at membranen endrer form. Resultatet viser en enkel mekanisme for cellelignende bevegelse, men er ennå bare demonstrert i laboratoriet.

En kunstig partikkel trenger ikke motor, enzymer eller et komplisert signalsystem for å bevege seg målrettet i et kjemisk miljø. Forskere ved Radboud-universitetet i Nederland og Durham University i Storbritannia har demonstrert at små, hule polymerblærer beveger seg bort fra områder med høyere konsentrasjon av melkesyre. Resultatet ble publisert i Nature Chemistry 11. november 2026.
Bevegelsen kalles negativ kjemotakse: Partiklene forflytter seg bort fra et kjemisk signal. Det gjør dem ikke levende. Studien viser derimot at en forholdsvis enkel membran kan koble en kjemisk påvirkning til fysisk bevegelse, uten den biologiske maskinen som levende celler vanligvis bruker.
De kunstige blærene, også kalt polymersomer, er bygget av blokkpolymerer med polyetylenglykol (PEG) og polymelkesyre (PLA). De selvorganiserer seg til en hul struktur omgitt av en membran. Forskerne målte en gjennomsnittlig hydrodynamisk diameter på 346 nanometer, med en usikkerhet på 10 nanometer.
Når melkesyre møter membranen, samhandler den med PLA-delene av polymerkjedene. Disse delene endrer orientering og blir mer eksponert for vannet rundt. Dersom melkesyrekonsentrasjonen er høyere på den ene siden, blir også membranens respons ulik på de to sidene.
Ifølge forskernes mekanistiske modell skaper forskjellen en gradient i grenseflatespenning. Det driver en lokal væskestrøm langs partikkelen, og den beveger seg i motsatt retning, bort fra melkesyren. En kjemisk konsentrasjonsforskjell er fortsatt nødvendig; «uten motor» betyr ikke at bevegelsen oppstår uten en energikilde.
Forskerne testet bevegelsen både i en væskefylt glassinnretning og i en mikrofluidisk kanal, der de kunne kontrollere konsentrasjonsgradienten. I mikrokanalene fant de en forskyvning bort fra melkesyren på 4,6 ± 1,2 mikrometer i løpet av 32,8 sekunders påvirkning. Resultatet er et gjennomsnitt fra fire uavhengige mikrofluidiske enheter, ikke en måling av én enkelt partikkels svømmehastighet.
Kontrollforsøk bidro til å skille mekanismen fra vanlig diffusjon og væskestrøm. Vesikler med en mer rigid polystyrenbasert membran viste ikke samme respons. Forskerne fant også at elektrisk drevet diffusiophorese kunne bidra delvis, men at den alene ikke forklarte bevegelsen til PLA-vesiklene. Eksperimenter og simuleringer støtter derfor at endringer i membranens molekylære form spiller en sentral rolle.
Det interessante er hvor få komponenter som trengs for å få en retningsbestemt respons. Membranen fungerer både som kjemisk mottaker og som den delen av systemet som omsetter signalet til bevegelse. Forskerne så også negativ kjemotakse ved enkelte andre svake syrer som samhandler med PLA, mens en kontrollsubstans uten tilsvarende samspill ikke ga samme effekt.
På lengre sikt kan slike prinsipper være relevante for kunstige celler og partikler som navigerer etter kjemiske signaler, for eksempel i legemiddellevering. Men studien omfatter ikke forsøk i levende vev, dyr eller mennesker. Den viser verken presis levering av medisiner eller at partiklene kan navigere pålitelig i kroppen. Foreløpig er fremskrittet en dokumentert fysisk mekanisme for enkel, cellelignende bevegelse.